Sonny John Moore AKA Sonny er også en
som jeg ser opp til. Han er kort(omtrent 163)som meg, men har aldri latt det stoppe ham. Stilen hans har forandret seg mye igjenom årene, som du kan se på de to bildene øverst, som er tatt med et par år i forskjell.
"I have inspiration A.D.D. It changes every five seconds."
- Sonny Moore
Han har fremdeles en mer alternativ stil en de fleste, og jeg ser opp til ham fordi han tørr å være sitt sanne rare seg, selv om han får mye dritt for det. Han har også klart å oppfylle en av sine store drømmer, den ble senere "knust", men han gjorde det beste utav det. Han virker som en veldig posetiv, gla, og random person.
Hans brndom/ungdoms tid kan vell bare forklares som vanskelig og det er det nok flere av oss som kan kjenne oss igjen i. Han er født i LA, når han var 2 flyttet famlien til San Francisco, men flyttet tilbake til LA når han var 12. Som 9åring fikk han en gitar og bestemte seg for å bli rockestjerne når han ble stor. Flyttingen var nok ikke hans største problem, men det har gjort et inntrykk på ham.
"When I first moved to L.A., my first friends that I met were in chat rooms. I was so desperate because it was the beginning of summertime and I had no friends. I went to an L.A. chat room and got their phone numbers. We started to talk on the phone and we ended up meeting at shows and stuff."
- Sonny Moore
Som 15-åring fant han ut at Scott and Francis Moore, ikke var hans egentlige foreldre, men hans adoptivforeldre.
Hans biologiske foreldre va nære venner av adoptivsforeldrene, så han hadde egentlig kjent dem hele livet sitt. Sonny var dypt såret og sint over dette. Over at de hadde vented så lenge med å fortelle ham og at han først fikk vite det ifra noen andre.
"Finding out I was adopted was really hard for me."
-Sonny Moore
Rett etter dette ble med i "From First to Last" som gitarist, men etter en uke og at de hadde hørt ham synge, ble han vokalist.
"Heroin" var hans første CD(hvor han hadde skreved meste parten av tekstene) med bandet og i sangen "
Afterbirth" med linjer som " I was born to be given away"
gir Sonny mest uttrykk om hans følelser om adopsjonen. (note: han er nå venner med foreldrene sine igjen)
også "mothersound" og Heroine kan være med samme budskap.
Sonny har og hatt spiseforstyrelse, best fortalt i hans egne ord i "
Waltz Moore". Jeg finner stor trøst og inspirasjon i denne sangen, de dagene jeg har lyst eller holder på å gå i gammle "vaner".
Andre sangen av ham som jeg digger er "
note to self"(freaky video og Sonny er bare til å spise opp) og "
Emiley" (ikke alle som har baller nok til å si sannheten, les beskrivelse)
Alt gikk bra, helt til:
"I had broken my nose a couple of years ago. I got kicked in the nose only an hour before the FFTL set, and my nose actually snapped all the way to the left side. What happened was, I broke it back myself, and it gave me a really bad deviated septum, which means the wall that divides my nostrils was completely caved in and fucked up. So then after that, the bone grew back so incorrectly, it took away 90% of my nasal passage, basically. My ENT (ear, nose, and throat doctor), also known as an otolaryngologist had been telling me that it'd be detrimental to my voice and my career, and that I had to get my nose fixed back so I can breathe again."-Sonny Moore
Ikke lenge etter, i februar 2007, gikk bandet og Sonny "hver sin vei", den offisielle grunnen var at de hadde hatt et dårlig år. Andre kilder sier at det var mye unegiheter i bandet som til slutt førte til brudd.
Sonny la seg ikke ned og bare ga opp. Hadde jeg gått igjenom alt dette hadde jeg sakt takk for meg for lenge siden. Han fortsatte med å lage musikk, han har gitt ut en EP og snart gir han ut en hel CD.
