18. mai 2009

Fly Away


Jeg kjenner at det er på god tid at jeg bryter meg fri ifra hjemmet, men det er lettere sakt enn gjort. Det er vell mest penger det står om. Har plenty av penger på konto, men de er ikke til å betale leie med, pluss at hvis jeg bruker dem til det, kommer jeg ikke til å ha en krone igjen. Men det frister sånn.


Just to take the easy and fast highway


Det mest opplagte spørsmålet er vell, hvorfor skaffer du deg bare ikke en jobb?

Det er ikke bare, bare. Jeg går på skole, har et liv og har konsentrasjonvansker som det holder.


jeg vet at jeg snart står med et stor veiskille, og når jeg hopper utav rede mitt, kommer jeg nok ikke tilbake med det første. Jeg vill vekk, langt vekk.

En ting har jeg lovet meg selv, jeg vill ikke ha det sånn som mamma or mormor har det. Mamma kan glemme å ringe meg opp til flere ganger hver dag. Hun har ingen kontroll over meg. jeg har alltid og kommer alltid til å respektere hennes mening, men vill jeg så gjør jeg det.


Det er et stort puslespill og jeg mangler en del biter, de samler jeg opp men jeg lever og vokser, men et par trenger jeg for som et fundament. penger, transport, tid og mot.

Jeg trenger noen å reise med, som kan holde meg sammen med forstanden min.






15. mai 2009

Sonny Moore












Sonny John Moore AKA Sonny er også en
som jeg ser opp til. Han er kort(omtrent 163)som meg, men har aldri latt det stoppe ham. Stilen hans har forandret seg mye igjenom årene, som du kan se på de to bildene øverst, som er tatt med et par år i forskjell.



"I have inspiration A.D.D. It changes every five seconds."

- Sonny Moore




Han har fremdeles en mer alternativ stil en de fleste, og jeg ser opp til ham fordi han tørr å være sitt sanne rare seg, selv om han får mye dritt for det. Han har også klart å oppfylle en av sine store drømmer, den ble senere "knust", men han gjorde det beste utav det. Han virker som en veldig posetiv, gla, og random person.

















Hans brndom/ungdoms tid kan vell bare forklares som vanskelig og det er det nok flere av oss som kan kjenne oss igjen i. Han er født i LA, når han var 2 flyttet famlien til San Francisco, men flyttet tilbake til LA når han var 12. Som 9åring fikk han en gitar og bestemte seg for å bli rockestjerne når han ble stor. Flyttingen var nok ikke hans største problem, men det har gjort et inntrykk på ham.



"When I first moved to L.A., my first friends that I met were in chat rooms. I was so desperate because it was the beginning of summertime and I had no friends. I went to an L.A. chat room and got their phone numbers. We started to talk on the phone and we ended up meeting at shows and stuff."
- Sonny Moore






Som 15-åring fant han ut at Scott and Francis Moore, ikke var hans egentlige foreldre, men hans adoptivforeldre.
Hans biologiske foreldre va nære venner av adoptivsforeldrene, så han hadde egentlig kjent dem hele livet sitt. Sonny var dypt såret og sint over dette. Over at de hadde vented så lenge med å fortelle ham og at han først fikk vite det ifra noen andre.

"Finding out I was adopted was really hard for me."
-Sonny Moore

Rett etter dette ble med i "From First to Last" som gitarist, men etter en uke og at de hadde hørt ham synge, ble han vokalist.
"Heroin" var hans første CD(hvor han hadde skreved meste parten av tekstene) med bandet og i sangen "Afterbirth" med linjer som " I was born to be given away"
gir Sonny mest uttrykk om hans følelser om adopsjonen. (note: han er nå venner med foreldrene sine igjen)
også "mothersound" og Heroine kan være med samme budskap.

Sonny har og hatt spiseforstyrelse, best fortalt i hans egne ord i "Waltz Moore". Jeg finner stor trøst og inspirasjon i denne sangen, de dagene jeg har lyst eller holder på å gå i gammle "vaner".

Andre sangen av ham som jeg digger er "note to self"(freaky video og Sonny er bare til å spise opp) og "Emiley" (ikke alle som har baller nok til å si sannheten, les beskrivelse)

Alt gikk bra, helt til:

"I had broken my nose a couple of years ago. I got kicked in the nose only an hour before the FFTL set, and my nose actually snapped all the way to the left side. What happened was, I broke it back myself, and it gave me a really bad deviated septum, which means the wall that divides my nostrils was completely caved in and fucked up. So then after that, the bone grew back so incorrectly, it took away 90% of my nasal passage, basically. My ENT (ear, nose, and throat doctor), also known as an otolaryngologist had been telling me that it'd be detrimental to my voice and my career, and that I had to get my nose fixed back so I can breathe again."




-Sonny Moore




Ikke lenge etter, i februar 2007, gikk bandet og Sonny "hver sin vei", den offisielle grunnen var at de hadde hatt et dårlig år. Andre kilder sier at det var mye unegiheter i bandet som til slutt førte til brudd.

Sonny la seg ikke ned og bare ga opp. Hadde jeg gått igjenom alt dette hadde jeg sakt takk for meg for lenge siden. Han fortsatte med å lage musikk, han har gitt ut en EP og snart gir han ut en hel CD.






















19. april 2009

Ja, til sirkus uten dyr!



I går (18 april) var jeg med på demostrasjonen mot dyr i sirkus.
Bruk av dyr i sirkus er en tradisjon som strekker seg langt tilbake i tid, men er på ingen måte en "god" tradisjon, ettersom den deler røtter med bl.a. freakshows.
Det er bevist at et stort flertall av dyr i sirkus ikke har det godt. Synes du det er rett at et dyr som elefanten, som hører hjemme i land som Afrika, Thailand og Indaia, skal låses i bur og reise landeveis i Norge hele livet sitt?
Dyrene blir brukt mot sin egen vilje, pisket og slått, i stedet for å leve livet slik det var meningen de skulle leve det, i frihet. Besøk http://www.sirkus.info for mer informasjon om hvordan dyr i sirkus blir behandlet i Norge.
Jeg har lyst til å sende en stor takk til Sirkus Agora, som i fjor gikk kunkurs, men som har karret seg tilbake til raampelyset uten dyr.

5. april 2009

R.I.P


http://www.youtube.com/watch?v=4aHueh7kqAk

For 15 år siden døde en av mine helter, greit nok jeg var bare 3 år og viste ingenting om han da, men nå savner jeg ham.
Det er utrolig rart å savne noe du aldri har sett, hørt, eller rørt ved i virkeligheten, men jeg ville nesten ha gjort alt for å få gjort det.

"Heavier than Hevean" forandret livet mitt. Jeg innså mange ting om meg selv.






Jeg er en større Kurt Cobain fan enn Nirvana fan, men de er jo sterkt linket sammen.
Kurt er en av mine helter, eller forbilder, kall det hva du vill fordi jeg kan identifisere meg med ham og fordi han var den han var.


Det jeg kjenner meg mest igjen er at han (nesten) alltid var blid og glad når han var rundt andre, men når han va alene, angst redsel og evnen te å overanalysere alt alt for mye. Jeg kjenner så god igjen den indre krigen han og så mange andre har, gjemt i mørke,steng inne alene i sitt eget sin og kropp. Når jeg leste noen av dagbokinnleggene hans var det som å lese noen av mine egne, til og med de som jeg skrev før jeg virkelig viste noe om ham. Jeg er så gla for at universets krefter gjorde at jeg leste "Heavier Than Heaven" akkuratt på den tiden jeg gjorde det. Jeg inså at hvis jeg ikke gjorde noe for min egen del så kunne jeg havne på en lignende sti som Kurt. Jeg var lengre nede enn hva jeg ga uttrykk for og den dag i dag tviler jeg på at de rundt meg innså det.

Jeg har aldri og kommer aldri til å prøve å være ham, selv om flanellskjortene er super digge og de hvite solbrillene er fine og jeg har lyst på dem, så er det ikke det samme.




Han er blant mine inspirasjons personer fordi han kledde seg sånn som han ville, veldig rart og random. Han gjorde som han ville og fulgte sine drømmer. Jeg er en drømmer, men jeg har en drøm som jeg jobber aktiv for å holde i live, forbedre og virkeliggjøre den. Han gjorde det selv om folk, til og med familien til tider gikk imot ham. Han trodde på seg selv selv om angsten ofte tok overhånd. En kamp vi de fleste av oss må igjenom, gjerne daglig.
Kurt sine valg og den veien han valgte, er en inspirasjon men og på den andre siden er den en lærdom.
Uansett hvilke smerter jeg har hatt, har eller kommer til å få kommer jeg ikke til å ta snarveier. Det er bare en del av livet og gjør deg mer levende.
Bare veggene mine vet hvor mange ganger jeg har bedt om noe til å få slutt på stemmene, smerten og alt annet ondt.
Han har og lært meg å ikke endre sin egen livshistorie(han hadde en vane for å endre på ting) for å gjøre seg selv intresang. Det gjør deg kansje mer intresang for en stund, men til slutt vil det nok komme til bake til deg å gjøre skade.
Blind Melon synger "Change" til for Kurt Cobain den dagen de fant ham.

30. mars 2009

Ny start, ny stil

Har bestent meg for at rommet mitt sårt trenger en oppdatering og en stil. Jeg er overhode ikke fornøyd med hvordan det ser ut nå eller oppbevarings mulighetene.
Har surfet litt på Ikea sine sider. Skulle snakke med mormor om mål, penger og design, men internettet sa takk for seg.


Her er Ideene så langt:

det meste skal være i svart, hvit, metalisk og eventuelt rødt og/eller lilla

Skrivebord:


Her skal jeg ha det meste av skole tingene mine sånn at jeg har litt mer oreden og konsentrasjon.


I tillegg vill jeg ha et laptop bord(ca 200 kr) sånn at jeg slipper å bli tosta og få kreft av pcen min XD








Sier ikke nei takk til den mac-en heller!

Stresslessen er klar for å gå av me pensjon så eg trenge en ny stil.




så eg tenke på denne stolen(795 kr)





enten i svart







men jeg tror det passe best å ha an i rødt

29. mars 2009

God is good,
God is great,
but God didn't help me
when he could

life and Death dances slowly
hand in hand
only seperated
by love

take a deep breath,
make it
life or death

28. mars 2009

The Beginning of the End

Jeg sitter her i sengen min og funderer, tenker og fullfører blogg innlegg.
Har omtrent sittet her siden i morges.
Hode er bare et virr varr av tanker, angst og følelser.


Hold me tight,
hold me right,

never let go
please don't leave

if you leave
my heart will leave with you

with no heart I can not survive
I will die

hold me right
hold me tight
never let go